Lompens bekjennelser

«Lompen» kaller de meg. Alle på tomta vet at jeg krymper i vask. Etter mine to første vask er jeg én størrelse mindre. Noe et menneske bare kunne drømme om! Jeg er for det meste skitten, men nyter dagene som rein. Her er min historie.

Jeg undrer. Er lykken å alltid være rein? Slik som skreddesydde dressjakker. Da jeg bare var et stykke tøy ville jeg bli en dressjakke, men trådene tillot ikke det. Signalgul dressjakke med refleks var visst ikke på moten. Nei, alle er ikke laget for å bli en «hvitsnipp». Og jeg skal ikke klage. Jeg har en arbeidsdag fyllt med action. Noe helt annet enn å henge på et kontor. Dessuten er jeg heldigvis verken er en kirurgfrakk med kort og blodig liv eller buksa til en kloakkarbeider.

Og selv om jeg ser opp til den tøffe tappefrakken på Fesil, som er hard, barsk og robust der han står i gnistfokken, misunner jeg ham ikke. Tappefrakker vaskes aldri! Jeg liker lukten av hardt arbeid og å se stål som spruter. Men jeg må innrømme at om sommeren, når gradestokken viser 50+ og jeg omfavner en varm, klam kropp som egentlig skulle vært meg foruten, flyr tankene til gutta på Clima.

Jeg fantaserer om en runde i den store vaskemaskina deres. Det er alltid godt. En iskald dusj etterfulgt av et varmt skumbad sammen med gode venner. Og så en runde i den hete trommelen før myke hender bretter meg varsomt sammen og stryker over meg. Om jeg har hull etter gnister lapper de meg sammen igjen. Vi er alle merket. Fulle av sting og lapper, men er glade for det, for da får vi leve litt lenger!